Ulovlige immigranter

Europa igjen. For anker utenfor Fuengirola

Tilbake til Europa igjen blir det landkjenning i Fuengirola etter 10 rolige timer på sjøen. Dvs vi går ikke i land men legger oss for anker utenfor marinaen og fortsetter neste dag til Marina El Este lenger øst. Begge dagene – og dagene som kommer er det stadige PAN-PAN meldinger på VHF-en der spansk kystvakt opplyser om «gummibåter med ukjent antall personer på vei fra Marokko til Spania». Heldigvis er det flat sjø og vindstille.

Sjekke inn

Fin havn men ingen "port of entrance"

«Port of entrance» heter det og det er til en av disse du skal gå når du kommer til et nytt land. Relativt avslappet holdning til dette når schengen-borgere seilere mellom 2 schengenland, men vi kommer fra Marokko! Og Marina El Este er IKKE en «entrance» -havn. Der har vi rotet det litt til ja. Mannen i marinaen sier han kan ringe politiet og høre men sist han gjorde det ble det en masse styr. Bedre å ta det i Almerimar som er vår neste (og siste) havn.

Vi kommer oss til Almerimar noen dager seinere der vi skal legge igjen båten og reise hjem. Siste seilas blir ingen «seilas» men likevel en flott dag med temperaturer over 20 grader. Så får vi bare håpe politiet tar lett på at vi har vært «ulovlig» i landet i 2-3 dager. Kanskje de sleper oss tilbake til Marokko?

Marinadamen ringer politiet men ingen der. Søndag kveld, de har vel gått hjem. Vil prøve igjen i morgen – vi må bare ikke forlate området.

Rødt pass

Alt ordner seg uten noe «action». Politiet er fornøyd med kopi av passene som marinaen sender dem, og ingen gidder komme om bord for å se om vi har smuglet hasj, flyktninger eller store mengder couscous. Nordmenn er sikkert så kjedelig ordentlige at de ikke gidder.

Fint liv....

Tunfisk?

Almerimar

Almerimar er ikke så ille som vi hadde fryktet. Stor marina med et «live aboard» -miljø med egen radiokanal. Dvs det sendes et kvarter på VHF kanal 67 hver morgen kl 10. Der er det nytt om hvem som drar og hvem som kommer. Tekniske problemer presenteres og noen bidrar med kompetanse. Så er det organisering av skyss til flyplassen og info om yoga, fjellturer og andre initiativ. Praktisk og kjekt når folk tilbringer måneder i havna.

Almerimar - klestørk på dekk.

Hjem

Men vi skal hjem. Nedvask og klargjøring av båten slik at den klarer seg 6-7 uker uten tilsyn. Været er fantastisk. Kaldt morgen og kveld men midt på dagen er shorts og t-skjorte som gjelder. Mange «klimaflykninger» her og det er forståelig – de fleste virker til å være briter men også mange andre nasjonaliteter.

Så blir det altså en pause men vi gleder oss allerede til våren og 5-6 måneder til på kjøl før det er tilbake til hverdagen.

Biltur i Spania og seiltur til Afrika

Alhambra i Granada

Alhambra

Med leiebil satte vi kursen for Granada og de andalusiske sletter. Alhambra – palasset Maurerne bygget ligger i Granada og der ble vi 2 netter. Flott by og et galimatias av et byggeprosjekt dette palasset! Det tok dagen å komme seg rundt på det svære området.

Altea

Berit og Gunnar holder hus ikke langt fra Altea så vi dro på besøk og tilbrakte noen kjekke dager med guidet tur til diverse steder de pleier å besøke. God mat ble det både ute og hjemme, og muligheten til å følge litt med på Magnus som spilte sjakk. Ikke mye TV-tid på oss siste halvåret…

Over «fjorden»

Tilbake i La Linea ble det ytterligere noen dager i havna med utsikt til «The Rock» før vi seilte over stredet til den spanske enklaven Ceuta. 

Klestørking ombord. Tørketrommelen virket ikke.

Turen over tar bare drøye 2 timer, men det er mye trafikk å passe seg for, så litt «slalåm» blir det mellom svære containerskip.  Så var vi i Afrika men likevel Spania. Der var det «black Friday» for alle penga og et sydende liv.

Ceuta

Typisk Marokko!

Eneste besøkende båt i Marina Smir, Marokko.

Med lave forventninger og litt spenning seilte vi de 2 timene det tar fra Ceuta til «Marina Smir.» Litt ymse meldinger om forholdene der etter at de spanske eierne gikk konkurs tidligere i år og staten overtok, og så er det dette med politi og tollere i slike land. Alle bekymringer viste seg grunnløse – på VHF-anrop før ankomst blir vi besvart på plettfri engelsk og innsjekkingen i vår 43. marina gikk like greit som i de foregående 42.

Så var det politi og toll – begge i slitte kontorer i samme bygning. Politimannen «skryter» av at han kan finne datoen for mitt siste besøk (med Live) i Marokko 2010 på PC-en. Når jeg svarer at «ja, vi hadde tenkt oss inn til byen» så mener han at da MÅ vi ha guide – «the Marina Guide». Mer om det seinere.

Resepsjonen

Hr. politi tar meg (for Siri må bli om bord til papirene er ordnet) med til tollerne inn neste dør, men de

er ute og drikker kaffe så jeg kan bare gå å vente i båten.

Tollerne kommer og viser seg å være to koselige «bestefedre» som spør om vi har våpen om bord, og ellers bruker energien på å fylle ut skjemaet. Litt surmuling når jeg sier vi kanskje bare blir en natt, da kan vi ikke få papirene vi trenger, men så kan vi visst det like vel. Muligens i håp om at jeg skulle trekke en «gave» opp av hatten. Ikke så uvanlig her.

De marinaansatte forstå ingenting når jeg forteller om «guide-påbudet», det er jo bare å ta en taxi inn til byen!

The Marina Guide

Jalil – en mann på vår alder – ankommer havnen og tilbyr sine tjenester. Hyggelig mann, vi får telefonnummeret og lover å ringe om vi trenger guide. Eller vi kan snakke med politimannen og be ham ringe for de er venner :-) Joda vi forsto jo det.

Første kveld blir det en rundtur aleine i den nærmeste byen. Taxi inn som prutes til det halve (vi vet den riktige prisen :-), litt mat og så å rusle rundt i gatene som syder av liv. Turen tilbake blir i «samletaxi» som koster 1€ pr person. «Cram in with the locals» som det står i havneguiden.

Komplottet

Jalil - The Marina Guide

Litt erfaring fra Marokko hjelper – da tråkker du i alle fall ikke uti med begge beina. Igjen. Vi bestemmer oss for å bruke neste dag i byen Tetouan 18 km inn i landet. Medina, Unesco-by, lite turister. Slår fra oss å ringe Jalil og rusler bort til en taxi noen hundre meter fra båten. Kjekt når damen på marinaen har gitt deg prisene for da må taxisjåføren raskt gi seg. Marokkanerne er konstant i telefonen – også når de kjører bil – og vi burde kanskje ikke blitt overrasket når en smilende Jalil står og venter på oss der taxien velger å sette oss av. Noen – ja kanskje opptil flere – har snakket sammen!

Vi hadde vurdert guide – det gir veldig mye ekstra – og mannen virket grei. Det fine med at han bare dukker opp er at vi har de beste forhandlingskortene. Vi kunne følt oss lurt og utnyttet men dette er slik det fungerer i Marokko – bare å gjøre det beste ut av det.

Det slitsomme med guider er at de har så mange venner, og disse vennene driver restauranter, selger tepper osv, og der må man innom og hilse på og drikke te og se på varer, og plutselig har man «tippet» pris på et teppe og i realiteten kjøpt det og det var jo ikke planen. Guiden får selvfølgelig sin del.

Så våre betingelser er: «2 timer, avtalt pris uten noen diskusjon etterpå og vi skal IKKE kjøpe noe!». Og vi går ikke på Jalils forslag om at vi foreslår pris først, så han forlanger 200 Dirham (=190,-) men aksepterer umiddelbart vårt tilbud på 100 DH. Så kunne vi altså ha presset det ytterligere men litt må jo mannen ha – han har tross alt jobbet hardt for å få dette oppdraget.

Vi får en 3 timers tur medregnet litt lunsj (som vi selvfølgelig spanderer) og en 10 minutters bønnepause som han må ha i en moske. Innom en Riad (hotell) for å ta bilder av interiøret, og som tilfeldigvis har en flott restaurant, «kanskje vi vil spise her…». Det skal vi ikke. Når han har Siri på tomannshånd blir det snakk om oljer, og det er jo av interesse, så plutselig er vi oppi greia med produktpresentasjon i beste tupperware-selskaps-stil. Friske priser og ikke vet vi hva som er på flaskene, så ingen handel. Jalil tar tegningen og innser nok at han er på grensen i forhold til hva vi avtalte. Han tar oss til (den samme) taxien og er vel fornøyd med 100DH og en lovnad om at vi skal spre hans telefonnummer til andre seilere som kanskje skal samme veien.

Medinaen

Medinaens Rolls Royce

Berberne sitt grønnsaksmarked

Tilbake til Europa

Utsjekk neste morgen går greit. Vi får stemplede papirer med oss som viser at vi har vært utenfor EU. Det kan komme godt med. Så er det bare å sette baugen mot Spania igjen. En halvtime etter avgang blir vi kontaktet på VHF av den marokkanske marinen som lurer på hvor vi skal og hvor vi kommer fra. De er fornøyde med svaret og takker for «samarbeidsviljen».

Så er det bare noen transportetapper opp Solkysten som gjenstår før vi skal parkere Delphinusen og dra hjem til gamlelandet for noen uker.

 

Vi ble adoptert av en flokk delfiner

Gibraltar!

The Rock kommer tilsyne

10. november seilte vi gjennom Gibraltarstredet. Etter 4 måneder underveis var det en liten milepæl! Perfekte forhold med en bris rett bakfra og med perfekt «timet» tidevann som gav oss 2-3 kn i bonus suste vi av gårde med 8 knops fart. Passerte Tarifa – fastlandseuropas sydligste punkt – og hadde det relativt høye marokkanske landskapet på andre siden. Og så etter hvert «klippen» i horisonten. Flott opplevelse!

Siste stopp i Portugal

Redningsaksjon for måke som har rotet seg inn i et garn

Før Gibraltar var vi innom et par flotte steder. Vi er jo på mange måter på jakt etter det litt genuine og ikke så «glatte» når vi seiler rundt men det er ikke alltid like lett å finne. Etter Vilamoura, som var en stor marina med en «kunstig» by rundt kun innrettet for turisme, ankret vi opp i ei bukt i nærheten av Faro.

Culatra

Der ble vi møtt av en ung nordmann i jolle. Han lette etter kameratbåtens anker, og kunne fortelle at det hadde røket i uværet noen dager tidligere og at båten hadde drevet nedpå en tysk stålbåt. Størst skader på den norske båten – kjekt med stål 😊

Tyskeren – som for øvrig snakket dansk – tok det med knusende ro og mente at dette var slikt som hendte og taklet man ikke det så hadde man ingenting på sjøen å gjøre. Selv så han muligheten til å få fikset et par ekstra ting når båten likevel skulle på land på forsikringsselskapets regning.

De to norske båtene seilte mot Kanariøyene neste dag. Ungdommelig pågangsmot når man spjelker forstaget 2 timer før en 5-6 dagers overfart

Culatra – øya utenfor Faro -  var en sånn litt rufsete plass som vi liker selv om nok turistene kommer der også. Mange båter på anker men plassen var først og fremst en fiskelandsby med en flott strand på utsiden.

Over Cadizbukta med blindpassasjer

Avgang i mørket pga tidevannet ut bukta og ankomst Rota nord for Cadiz i mørket om kvelden. Dagene blir kortere. En lang dagsetappe ble det over til Spania. Ikke kom den lovede vinden heller så det ble motor.

Midt utpå fikk vi besøk av en fugl som like godt slo seg ned. Da vi kom fram fant vi den sovende i senga vår.

 

Ny navigatør

Tilbake i Spania

Det ble 5 netter i Rota mens vindene fra sør blåste fra seg. En koselig by med et naturreservat med kameleoner. Mulig de så oss sykle forbi men vi så ikke dem. Dagstur inn til Cadiz ble det også før turen gikk sørover til Barbate.

Rota

Hvor er kameleonene?

Tunfiskmekka

Barbate blir beskrevet som en by uten sjel i havneguiden, men vi fant den sjarmerende nok. Når vi sier vi har vært der spør spansjolene "smakte dere tunfisken?". Og det gjorde vi og den var fantastisk god! Fikk anbefalt en restaurant der devar spesialister på nettopp tunfisk i alle varianter.

Opp på "The Rock"

Vi ligger i La Linea som er i Spania men bare et steinkast fra grensen til Gibraltar. Så ble det sykkeltur til den britiske enklaven og jammen fikk vi ikke ta med syklene på taubanen opp. 

Der ble vi møtt av de steingalne apekattene og skrikende turister med en apekatt hengende utpå veska. Dyrene har funnet ut at poser og bagger betyr mat og hopper på alt de ser som kan tenkes å inneholde noe godt. Men fantastisk å ha dem så nært innpå.

Landligge igjen

Levante heter vinden som blåser fra øst ut stredet og den kan holde på en stund når den først begynner. Derfor blir de leiebil og «road trip» i dagene framover. Heldigvis rimelige havneavgifter i La linea.

På sjøen igjen og sør til Algarve

Etter at Siri hadde vært hjemme og Kjetil besøkt familien på høstferie i Hellas klatrer vi begge ombord i båten - som altså sto på land i Lisboa - en sein onsdagskveld. Båten hadde klart seg bra, dvs sandblåsing på verftet og vind hadde lagt igjen et lag med sand som måtte spyles vekk i flere runder. Ikke helt bra....

Utpå igjen og denne gangen fikk vi med oss litt av Lisboa på vei ut elva Tejo til Oeiras - sist var det tåke. I marinaen i Oeiras snakket vi med et svensk par som var på vei hjem etter snart 12 år i båt i middelhavet. Da blir våre 4 måneder så langt puslete greier...

Sjøfartsmonumentet, Liboa

Belem, Lisboa

Cascais igjen og besøk

Fin ankringsplass utenfor Cascais, der vi lå natta før båten skulle opp. Sissel kom ombord på lørdagen, og søndag ble det utflukt til byen Sintra et stykke inn i landet.

To "kjenninger" på leia - bla Mathias Johansen i båten Malaika. Han traff vi i Figueira Da Foz noen uker tidligere.

Cascais er flott men en typisk turistplass og etter 3 netter på anker der var det på tide å sette baugen sørover.

Cascais

Sintra

En spesiell ankringsplass

Ankring i Sesimbra og så en hyggelig marina i Sines som neste stopp. Der traff vi to voksne damer i den svenske båten Too-Ticki. De var i starten av en 5-års tur kloden rundt i en 34 fot Hallberg-Rassy.

Siden neste havn - Lagos - var en vel drøy dagsseilas unna ble vi enige om å ankre i ei bukt - Arrifana - halvveis. Spektakulær plass men nok svell til at det ble en urolig natt.

Arrifane - før surferne har våkna.

Kunsten å underholde en strand

Arrifana er et surfemekka. Selv med lite svell var surferne på plass til seint på kveld. Vi ville i land - vel vitende om at kombinasjonen bølger som bryter på en strand og gummibåt ikke er den beste. Kun iført badetøy og med sekken godt pakket inn i plast kom vi oss inn på et vis. Vi har ingen bilder men muligens det ligger en snutt eller to på Youtube.

Men så skal man jo ut igjen gjennom brenningene. Pingvinene dukker jo under bølgene men jollen må jo over! Sikkert god underholdning for "bølgespesialistene" på brett når vi svømte ut med ei hånd på jollen, men med "timeing" og litt flaks gikk det.

Lagos

Sao Vicente

Motorseilas fra Arrifana rundt Cabo de Sao Vicente og dermed var vi på algarvekysten. Lagos har en stor marina med mange "fastboende". Vi traff et par fra Voss som påsto de hadde vært "værfast" i havna i over to år. Ellers er det engelskmennene som dominerer i Lagos. Mange trives her og blir lenge - for oss ble det vel litt for turistifisert og "striglet".

Innseilingen til Lagos er flott

Høst

Mange hevder Portugal har Europas beste klima og at Algarve har de mildeste vintrene. "Vi har 10 måneder med sommer" mente en kelner, men okke som merker vi at været er mer ustabilt og at det er kaldere - spesielt om morgenen.

Nå ligger vi i en marina i Vilamoura og venter på at vinden skal løye og regnet gi seg. Enda noen mil til Gibraltar men det nærmer seg.

Delphinusen på land..

Ingen problemer med båten, bare det at i Lisboa er det tydeligvis bedre plass på land enn i sjøen. Vi skal ha en liten pause på 2 uker for å være familiære men ingen marina i området hadde plass til oss så lenge. Så da ble løsningen å ta båten opp. Ikke noen dyrere løsning heller.

Så fikk vi spylt den og tatt litt småting med det samme...

Senhor Breivig

I havneguiden for området - selve "bibelen" for seilere - står det navn og nummer til en "fikser" i Lisboa. Siri snakker med den godt voksne mannen som kan fortelle at han for 40-50 år siden var i Breivig i Stavanger. Litt uklart hvor lenge men det hadde med seilbåter å gjøre. Og når han husker navnet på en marina etter så lenge... tviler på at vi tar de portugisiske på husken om 40 år.

Det er iallefall han som foreslår og ordner plass på land for oss.

En begivenhetsrik dag

Når vi gjør avtaler på dårlig engelsk i et fremmed land så er vi forberedt på at ting ikke blir helt som forventet. Avtalen vi hadde i Lisboa var å møte opp i marinaen/verftet Doca de Alcantara torsdag kl. 10. Fint tenkte vi for derfra er det kort til by og flyplass, og ankrer 2 timer lenger vest kvelden før.

Siri sitter vakt. Tåka letter et øyeblikk men vi skal snart legge om babord :-/

Torsdag morgen er tåka så tykke at vi snaut ser nabobåten 50 meter unna, men vi har en avtale. Siri sitter vakt på baugen - ikke minst for å melde om fiskeredskaper - og så er det bare å prise seg lykkelig for AIS og annen kjekk teknologi. Faktisk er også autopiloten til uvurderlig hjelp under slike forhold for uten noe holdepunkt i horisonten styrer selv den mest erfarne sjømann som kom han fra et fuktig kalas.

Lite får vi sett av Rio Tejo og Lisboa, men kommer trygt fram etter 2 timer - bare for å få en "los" ombord - en mann som skal geleide oss til verftet som selvfølgelig ligger på andre siden av elva ganske så usentralt.

Jaja, på land kommer vi og transport til flyplassen ordner seg dagen etter.

Før Lisboa

Siste uka har vært litt transportetappe. Vi hadde flybilletter fra Lisboa og hadde også brukt god tid i Galicia. Lange dagsetapper til tross så fikk vi med oss mange fine steder nedover portugalkysten og hadde to "liggedager" - en i Porto og en i Figueira da Foz.

Manuell klesvask i fellesvaskeri

Porto er en flott by. Flott men dyr er også marinaen men med god service. Gratis rundstykker om morgenen levert ombord, og god hjelp når vi legger til. Elver er ensbetydende med tidvis mye strøm og det er dumt å sige nedpå disse båtene som må koste mer enn de fleste av oss tjener gjennom et langt liv.

Figueira da Foz var en litt mer "slarven" plass i ordets positive betydning; sjarmerende med mange

Coimbra

langturseilere og nok også en skute eller to som kanskje ikke kommer ut på havet igjen. "Fridagen" ble benyttet til utflukt inn i landet til byen Coimbra. Togstreik skapte problemer så det ble drosje sammen med et ungt russisk par som skulle samme veien, og med en sjåfør som snakket om eukalyptustrær på inn og utpust i 40 minutter.

Peniche

En overnatting ble det også i Peniche før vi fikk en varm men flott tur til Cascais som altså ligger før innseilingen til Lisboa. Der ankret vi og badet før tåkeseilasen neste morgen.