torsdag 28. februar 2019

Mot Balearene



9. februar landet Siri i Malaga og Terje reiste hjem. Men hva nå? Lenger inn i middelhavet eller begynne på hjemveien? Mye er enda uavklart, men vi seiler iallefall til Balearene så får vi se.

Cordoba

Men før vi vender baugen østover var det biltur inn i landet til Cordoba med Kjetil sine foreldre - Anne-Marit og Sigmund.


Cordoba er en flott gammel by litt inn i landet med arkitektur fra mange perioder i Spanias historie - ikke minst fra da araberne regjerte.  Det ble 2 overnattinger og mye god mat.
Sentrum i Cordoba


Nord-østover fra Almerimar

Tilbake ombord ble det noen dager i Almerimar der vi ble godt kjent med Anne Berit og Torkel i båten "Mandela". Terje og jeg seilte sammen med "Mandela" fra Marina del Este og tilbake til Almerimar, og nå ble det flere felles seilaser østover og kjekke dager og kvelder med kjekke folk fra Fredrikstad.
Velfortjent pause etter museumsbesøk i Cartagena. Anne Berit og Torkel.

Båt i havna uten navn. Norsk? Kan den hete Birkebeiner?

Våren er kommet

Etter noen uker med tidvis uforutsigbart vær - og ofte et annet vær enn det værmeldingen formidlet - er det mer forutsigbart nå. Kalde morgener - kanskje bare 5-6 grader - men godt og varmt midt på dagen.

I Torrevieja ankret vi for første gang på 3 måneder og det var herlig. Kjekt med marinaer men fredelig og godt for anker - spesielt når man kan ankre innenfor moloen.

For  anker. Beste tida, morgenkaffe i cockpiten. Torrevieja.

Jollen må fram fra glemselen om man skal i land - ikke badetemperaturer enda.

tirsdag 5. februar 2019


Tilbake ombord



Lørdag 19. januar ankom Eivind og Kjetil Delphinusen som hadde ligget 6 uker i Almerimar. Siri kommer ned først 9. februar.
Alt var i sin skjønneste orden ombord. Litt fiksing og ordning ble det, men mest tapas og avslapping i bra vær.



Torsdag ble det avreise med kurs mot Malaga der Eivind skulle hjem på lørdagen og nytt mannskap mønstre på. 
Første strekk var til Marina del Este – en tur ikke helt uten dramatikk. En del «gammel sjø» på vei ut må ha virvlet opp noe graps fra tanken og dermed motorstopp. Fikset på få minutter men ikke noe kjekt når slikt skjer.



Marina del Este og Benalmádena



Intim liten marina om dog litt dyr. Ble ikke så lenge der – neste morgen var det kurs for Benalmádena. Marinaen der ligger ikke så langt fra flyplassen og overfarten dit var av den behagelige sorten. Sol og sommer og t-shortevær og besøk av delfiner. Bedre kan det ikke bli i januar.


Eivind


Marinaen i Benalmádena derimot er litt «Disneyland» - i alle fall området innenfor – men den argentinske biffen var bra. For lørdag morgen dro Eivind hjem mens Live og Terje mønstret på, og da ble det argentinsk restaurant.

Benalmadena



Vendereis


Det er vinter og det betyr et litt uberegnelig vær. Værmeldingen sier null og niks vind, men plutselig blåser det kuling fra alle kanter. Søndag forlot vi marinaen på gode varsler men ble møtt av dønninger på en meter og halvannen, strømsjø og heftige vindkast. Etter en halvtime med sjøen midt imot innså vi at dette ikke var noe kjekt og returnerte. Tross alt ferie og ingenting vi skal rekke.
Mye bedre forhold neste dag – silkeseila den korte turen til Fuengirola.

Live nyter sjømat etter humpetur...



Gibraltar

Fotografen...

Bidevind men «greit nok» neste etappe til Marbella. Uvær de neste dagene så da ble det å leie bil og dra på «road trip» til Gibraltar. Vind i massevis så kabelbanen sto – dermed ble det minibuss opp og nærkontakt med apene.

Terje har fått en ny venn.


Live reiser hjem


Lørdag var Live sin tilmålte uke over, og hun måtte hjem til Lillestrøm og 15 minusgrader. På flyplassen ble det et kort møte med «farmor og farfar» som kom ned for å være i Mijas noen uker.


Østover igjen


Søndag startet Terje og jeg på veien østover. Planen er å returnere til Almerimar der båten lå i vinter. Første etappe tilbake til Benalmádena var – FAKTISK – kun for seil! Det er jammen ikke ofte. Neste strekk tilbake til Marina del Este var det atter motor.


Nordmenn


I Marina del Este ble det rene opphopingen av landsmenn. Første natta hadde vi selskap av «Gølla» fra Hommersåk, og dagen etter kom jammen «Mandela» som vi ble kjent med i La Linea (Gibraltar) i november. Kjekt å treffe dem igjen.





torsdag 6. desember 2018


Ulovlige immigranter

Europa igjen. For anker utenfor Fuengirola


Tilbake til Europa igjen blir det landkjenning i Fuengirola etter 10 rolige timer på sjøen. Dvs vi går ikke i land men legger oss for anker utenfor marinaen og fortsetter neste dag til Marina El Este lenger øst. Begge dagene – og dagene som kommer er det stadige PAN-PAN meldinger på VHF-en der spansk kystvakt opplyser om «gummibåter med ukjent antall personer på vei fra Marokko til Spania». Heldigvis er det flat sjø og vindstille.


Sjekke inn


Fin havn men ingen "port of entrance"
«Port of entrance» heter det og det er til en av disse du skal gå når du kommer til et nytt land. Relativt avslappet holdning til dette når schengen-borgere seilere mellom 2 schengenland, men vi kommer fra Marokko! Og Marina El Este er IKKE en «entrance» -havn. Der har vi rotet det litt til ja. Mannen i marinaen sier han kan ringe politiet og høre men sist han gjorde det ble det en masse styr. Bedre å ta det i Almerimar som er vår neste (og siste) havn.


Vi kommer oss til Almerimar noen dager seinere der vi skal legge igjen båten og reise hjem. Siste seilas blir ingen «seilas» men likevel en flott dag med temperaturer over 20 grader. Så får vi bare håpe politiet tar lett på at vi har vært «ulovlig» i landet i 2-3 dager. Kanskje de sleper oss tilbake til Marokko?
Marinadamen ringer politiet men ingen der. Søndag kveld, de har vel gått hjem. Vil prøve igjen i morgen – vi må bare ikke forlate området.
Rødt pass
Alt ordner seg uten noe «action». Politiet er fornøyd med kopi av passene som marinaen sender dem, og ingen gidder komme om bord for å se om vi har smuglet hasj, flyktninger eller store mengder couscous. Nordmenn er sikkert så kjedelig ordentlige at de ikke gidder.

Fint liv....



Tunfisk?



Almerimar


Almerimar er ikke så ille som vi hadde fryktet. Stor marina med et «live aboard» -miljø med egen radiokanal. Dvs det sendes et kvarter på VHF kanal 67 hver morgen kl 10. Der er det nytt om hvem som drar og hvem som kommer. Tekniske problemer presenteres og noen bidrar med kompetanse. Så er det organisering av skyss til flyplassen og info om yoga, fjellturer og andre initiativ. Praktisk og kjekt når folk tilbringer måneder i havna.

Almerimar - klestørk på dekk.


Hjem


Men vi skal hjem. Nedvask og klargjøring av båten slik at den klarer seg 6-7 uker uten tilsyn. Været er fantastisk. Kaldt morgen og kveld men midt på dagen er shorts og t-skjorte som gjelder. Mange «klimaflykninger» her og det er forståelig – de fleste virker til å være briter men også mange andre nasjonaliteter.
Så blir det altså en pause men vi gleder oss allerede til våren og 5-6 måneder til på kjøl før det er tilbake til hverdagen.




lørdag 1. desember 2018


Biltur i Spania og seiltur til Afrika


Alhambra i Granada

Alhambra
Med leiebil satte vi kursen for Granada og de andalusiske sletter. Alhambra – palasset Maurerne bygget ligger i Granada og der ble vi 2 netter. Flott by og et galimatias av et byggeprosjekt dette palasset! Det tok dagen å komme seg rundt på det svære området.



Altea

Berit og Gunnar holder hus ikke langt fra Altea så vi dro på besøk og tilbrakte noen kjekke dager med guidet tur til diverse steder de pleier å besøke. God mat ble det både ute og hjemme, og muligheten til å følge litt med på Magnus som spilte sjakk. Ikke mye TV-tid på oss siste halvåret…



Over «fjorden»

Tilbake i La Linea ble det ytterligere noen dager i havna med utsikt til «The Rock» før vi seilte over stredet til den spanske enklaven Ceuta. 

Klestørking ombord. Tørketrommelen virket ikke.



Turen over tar bare drøye 2 timer, men det er mye trafikk å passe seg for, så litt «slalåm» blir det mellom svære containerskip.  Så var vi i Afrika men likevel Spania. Der var det «black Friday» for alle penga og et sydende liv.
Ceuta



Typisk Marokko!


Eneste besøkende båt i Marina Smir, Marokko.


Med lave forventninger og litt spenning seilte vi de 2 timene det tar fra Ceuta til «Marina Smir.» Litt ymse meldinger om forholdene der etter at de spanske eierne gikk konkurs tidligere i år og staten overtok, og så er det dette med politi og tollere i slike land. Alle bekymringer viste seg grunnløse – på VHF-anrop før ankomst blir vi besvart på plettfri engelsk og innsjekkingen i vår 43. marina gikk like greit som i de foregående 42.
Så var det politi og toll – begge i slitte kontorer i samme bygning. Politimannen «skryter» av at han kan finne datoen for mitt siste besøk (med Live) i Marokko 2010 på PC-en. Når jeg svarer at «ja, vi hadde tenkt oss inn til byen» så mener han at da MÅ vi ha guide – «the Marina Guide». Mer om det seinere.
Resepsjonen

Hr. politi tar meg (for Siri må bli om bord til papirene er ordnet) med til tollerne inn neste dør, men de
er ute og drikker kaffe så jeg kan bare gå å vente i båten.
Tollerne kommer og viser seg å være to koselige «bestefedre» som spør om vi har våpen om bord, og ellers bruker energien på å fylle ut skjemaet. Litt surmuling når jeg sier vi kanskje bare blir en natt, da kan vi ikke få papirene vi trenger, men så kan vi visst det like vel. Muligens i håp om at jeg skulle trekke en «gave» opp av hatten. Ikke så uvanlig her.

De marinaansatte forstå ingenting når jeg forteller om «guide-påbudet», det er jo bare å ta en taxi inn til byen!


The Marina Guide

Jalil – en mann på vår alder – ankommer havnen og tilbyr sine tjenester. Hyggelig mann, vi får telefonnummeret og lover å ringe om vi trenger guide. Eller vi kan snakke med politimannen og be ham ringe for de er venner :-) Joda vi forsto jo det.
Første kveld blir det en rundtur aleine i den nærmeste byen. Taxi inn som prutes til det halve (vi vet den riktige prisen :-), litt mat og så å rusle rundt i gatene som syder av liv. Turen tilbake blir i «samletaxi» som koster 1€ pr person. «Cram in with the locals» som det står i havneguiden.

Komplottet

Jalil - The Marina Guide
Litt erfaring fra Marokko hjelper – da tråkker du i alle fall ikke uti med begge beina. Igjen. Vi bestemmer oss for å bruke neste dag i byen Tetouan 18 km inn i landet. Medina, Unesco-by, lite turister. Slår fra oss å ringe Jalil og rusler bort til en taxi noen hundre meter fra båten. Kjekt når damen på marinaen har gitt deg prisene for da må taxisjåføren raskt gi seg. Marokkanerne er konstant i telefonen – også når de kjører bil – og vi burde kanskje ikke blitt overrasket når en smilende Jalil står og venter på oss der taxien velger å sette oss av. Noen – ja kanskje opptil flere – har snakket sammen!
Vi hadde vurdert guide – det gir veldig mye ekstra – og mannen virket grei. Det fine med at han bare dukker opp er at vi har de beste forhandlingskortene. Vi kunne følt oss lurt og utnyttet men dette er slik det fungerer i Marokko – bare å gjøre det beste ut av det.


Det slitsomme med guider er at de har så mange venner, og disse vennene driver restauranter, selger tepper osv, og der må man innom og hilse på og drikke te og se på varer, og plutselig har man «tippet» pris på et teppe og i realiteten kjøpt det og det var jo ikke planen. Guiden får selvfølgelig sin del.
Så våre betingelser er: «2 timer, avtalt pris uten noen diskusjon etterpå og vi skal IKKE kjøpe noe!». Og vi går ikke på Jalils forslag om at vi foreslår pris først, så han forlanger 200 Dirham (=190,-) men aksepterer umiddelbart vårt tilbud på 100 DH. Så kunne vi altså ha presset det ytterligere men litt må jo mannen ha – han har tross alt jobbet hardt for å få dette oppdraget.


Vi får en 3 timers tur medregnet litt lunsj (som vi selvfølgelig spanderer) og en 10 minutters bønnepause som han må ha i en moske. Innom en Riad (hotell) for å ta bilder av interiøret, og som tilfeldigvis har en flott restaurant, «kanskje vi vil spise her…». Det skal vi ikke. Når han har Siri på tomannshånd blir det snakk om oljer, og det er jo av interesse, så plutselig er vi oppi greia med produktpresentasjon i beste tupperware-selskaps-stil. Friske priser og ikke vet vi hva som er på flaskene, så ingen handel. Jalil tar tegningen og innser nok at han er på grensen i forhold til hva vi avtalte. Han tar oss til (den samme) taxien og er vel fornøyd med 100DH og en lovnad om at vi skal spre hans telefonnummer til andre seilere som kanskje skal samme veien.
Medinaen


Medinaens Rolls Royce

Berberne sitt grønnsaksmarked



Tilbake til Europa


Utsjekk neste morgen går greit. Vi får stemplede papirer med oss som viser at vi har vært utenfor EU. Det kan komme godt med. Så er det bare å sette baugen mot Spania igjen. En halvtime etter avgang blir vi kontaktet på VHF av den marokkanske marinen som lurer på hvor vi skal og hvor vi kommer fra. De er fornøyde med svaret og takker for «samarbeidsviljen».
Så er det bare noen transportetapper opp Solkysten som gjenstår før vi skal parkere Delphinusen og dra hjem til gamlelandet for noen uker.
 
Vi ble adoptert av en flokk delfiner


onsdag 14. november 2018

Gibraltar!

The Rock kommer tilsyne
10. november seilte vi gjennom Gibraltarstredet. Etter 4 måneder underveis var det en liten milepæl! Perfekte forhold med en bris rett bakfra og med perfekt «timet» tidevann som gav oss 2-3 kn i bonus suste vi av gårde med 8 knops fart. Passerte Tarifa – fastlandseuropas sydligste punkt – og hadde det relativt høye marokkanske landskapet på andre siden. Og så etter hvert «klippen» i horisonten. Flott opplevelse!








Siste stopp i Portugal



Redningsaksjon for måke som har rotet seg inn i et garn


Før Gibraltar var vi innom et par flotte steder. Vi er jo på mange måter på jakt etter det litt genuine og ikke så «glatte» når vi seiler rundt men det er ikke alltid like lett å finne. Etter Vilamoura, som var en stor marina med en «kunstig» by rundt kun innrettet for turisme, ankret vi opp i ei bukt i nærheten av Faro.

Culatra


Der ble vi møtt av en ung nordmann i jolle. Han lette etter kameratbåtens anker, og kunne fortelle at det hadde røket i uværet noen dager tidligere og at båten hadde drevet nedpå en tysk stålbåt. Størst skader på den norske båten – kjekt med stål 😊

Tyskeren – som for øvrig snakket dansk – tok det med knusende ro og mente at dette var slikt som hendte og taklet man ikke det så hadde man ingenting på sjøen å gjøre. Selv så han muligheten til å få fikset et par ekstra ting når båten likevel skulle på land på forsikringsselskapets regning.

De to norske båtene seilte mot Kanariøyene neste dag. Ungdommelig pågangsmot når man spjelker forstaget 2 timer før en 5-6 dagers overfart
Culatra – øya utenfor Faro -  var en sånn litt rufsete plass som vi liker selv om nok turistene kommer der også. Mange båter på anker men plassen var først og fremst en fiskelandsby med en flott strand på utsiden.



Over Cadizbukta med blindpassasjer


Avgang i mørket pga tidevannet ut bukta og ankomst Rota nord for Cadiz i mørket om kvelden. Dagene blir kortere. En lang dagsetappe ble det over til Spania. Ikke kom den lovede vinden heller så det ble motor.
Midt utpå fikk vi besøk av en fugl som like godt slo seg ned. Da vi kom fram fant vi den sovende i senga vår.
 
Ny navigatør




Tilbake i Spania


Det ble 5 netter i Rota mens vindene fra sør blåste fra seg. En koselig by med et naturreservat med kameleoner. Mulig de så oss sykle forbi men vi så ikke dem. Dagstur inn til Cadiz ble det også før turen gikk sørover til Barbate.


Rota

Hvor er kameleonene?

Tunfiskmekka

Barbate blir beskrevet som en by uten sjel i havneguiden, men vi fant den sjarmerende nok. Når vi sier vi har vært der spør spansjolene "smakte dere tunfisken?". Og det gjorde vi og den var fantastisk god! Fikk anbefalt en restaurant der devar spesialister på nettopp tunfisk i alle varianter.


Opp på "The Rock"

Vi ligger i La Linea som er i Spania men bare et steinkast fra grensen til Gibraltar. Så ble det sykkeltur til den britiske enklaven og jammen fikk vi ikke ta med syklene på taubanen opp. 

Der ble vi møtt av de steingalne apekattene og skrikende turister med en apekatt hengende utpå veska. Dyrene har funnet ut at poser og bagger betyr mat og hopper på alt de ser som kan tenkes å inneholde noe godt. Men fantastisk å ha dem så nært innpå.





Landligge igjen

Levante heter vinden som blåser fra øst ut stredet og den kan holde på en stund når den først begynner. Derfor blir de leiebil og «road trip» i dagene framover. Heldigvis rimelige havneavgifter i La linea.