Middelhavet til Paris

Paris med Notre Dame

5 uker tok det fra vi sluset oss inn på Rhone ved Port St. Louis til vi seilte inn på Seinen og kunne skimte en brannherjet Notre Dame i horisonten. 

Det gikk altså bra – veldig bra – med tanke på alle historiene vi har hørt om seilbåter som sitter fast pga manglende vann i kanalene.

Rhone og Saone

Første del av turen gikk på elver. Vi hadde beregnet opp mot 10 dager motstrøms til Lyon og sett på dette som en transportetappe. Men Rhone viste seg å være en positiv opplevelse med flott natur og fine byer langs bredden.

Haka med Rhone er strøm. I mot. Det samme kan vinden være – det er her Mistralen komme fra. Overraskende bra fart i starten men etter hvert opplevde vi timer med fart på ned mot 3 knop. Ja ned mot 2 i kortere perioder. Frustrerende når joggerne langs bredden tar deg igjen.

Men veldig tilrettelagt med marinaer og brygger er det ikke. Da er det jo greit å ankre. Trenger ikke mye svingrom når 2-3kn strøm holder deg i posisjon.

Ankring på Rhone.

Gratis kaiplass I Lyon. Nesten inntil...

Lyon. Kommentar overflødig...

Slusene

Det er kun 12 sluser opp til Lyon, men de er til gjengjeld store. Den største løfter båtene 23 meter og var en gang Europas største. Lengden er 195 meter og vi møtte mange krusbåter med lengder opp mot dette.

Etter Lyon gir strømmen seg og vi fortsatte nordover på Saone som er langt roligere. 5-6 fine dager oppover med ivrige hobbyfiskere på begge bredder. Tydeligvis populært.

Utrolig at disse får plass i slusene!

Nyttetransport på Rhone.

Fisking og capingliv

Inn i ei grøft

Kjekt med besøk

I Auxonne fikk vi besøk av Sigmund og Anne-Marit og Live. Og så var det farvel til elver og inn i kanalene. Noen har altså – på 1800-tallet – gravd milevis med grøfter på kryss og tvers i Frankrike og satt opp et utrolig antall sluser. På de 10 dagene vi hadde besøk gikk vi igjennom nøyaktig 100 sluser pluss en 4,8km lang tunell på toppen. Og vi seilte bare en liten del av kanalnettverket som finnes.

Kjølig i tunellen. En times tid. 4,8km

Mindre sluser men mange...

Våre venner i VNF.

VNF drifter slusene og de var høyst tilstedeværende langs kanalen. Slusene er automatiske – vi fikk utlevert fjernkontroll ved første sluse – men det hendte vi måtte ringe og få hjelp når en sluseport ikke lystret. Det tok aldri lang tid før en bil var på plass.

I tillegg ble vi oppsøkt stadig vekk med spørsmål om når vi skulle dra, hvor langt vi hadde tenkt oss for dagen og når vi ville starte neste dag. Vi forsto vel aldri helt hva de skulle med denne informasjonen men følte oss godt ivaretatt.

Alene og uten mat

VNF-erne så vi stadig men snaut andre båter. I starten møtte vi èn båt til dagen. Det som også ble en utfordring den første uka på kanal var mangel på fasiliteter på land. Mange små byer men null og niks butikker. Heldigvis hadde vi handlet en del.

Muligheter for dieselfylling finnes heller ikke så det ble noen turer med kanne bakpå sykkelen når det dukket opp en bensinstasjon på land.

Vest for vannskillet

På toppen av Canal entre Champagne et Bourgogne seilte vi gjennom en 4,8km lang tunell før det begynte å gå nedover, og på denne siden var det mer sivilisasjon med butikker og restauranter.

I St. Dizier mønstret gjestene av og tok toget til Paris, mens vi seilte inn i Canal lateral a la Marne og champagne-distriktet. Ay heter byen som fant opp de edle dråper og «alt» i området dreide seg om dette sprudlevannet.

Ay. Champagnens fødeby

Seilas i en salatbolle

Klart vann avslører hva vi seiler i..

Det gror godt i kanalene. Bra for et yrende dyreliv i vann og på land men ingen god ting for oss i båt med dybde på 1.80m. Å komme inn til bredden var tidvis utfordrende men vi fant en teknikk; skrått inn med baugen først til vi sitter fast i mudderet og så vinsje inn akter så langt det går. Uvant i starten å kjøre skuta på grund men etter hvert ble vi fortrolige med å sitte fast i gjørma. Aldri et problem å komme av.

Nesten. Fast i gjørma. Bra med landgang.

«Salaten» derimot kunne være til bry. Ikke bare bremset den farten, den samlet seg tidvis rundt propell og ror men løsnet som regel når vi slo bakk. Verre var det med baugpropellen – der gikk sikringen når vekstene blokkerte propellen.

"Katastrofedag"

2 ganger gikk vi på grund og det var i neste elv, Marne. Deilig å komme i ei elv igjen – medstrøms til og med – men der det renner vann transporteres det også sedimenter. Første gang satt vi solid fast på en sandbanke rett nedfor et lite stryk. Vi var akkurat kommet ut av slusa og fått god fart. Motor og baugpropell hjalp lite. Den som bare hadde hatt mast! Siri måtte ro tau i land og ved hjelp av ankervinsj og denne tauen fikk vi dratt oss av.

Andre gangen – og samme dag - satt vi ikke like godt på og klarte å vri oss av med motor. Da hadde vi tidligere på dagen bakket ut etter et lunsjstopp og kveilet jolletauen solid rundt propell og aksling. Så ble det dykkermaske og bading.

 

Full stopp på en sandbank.

Paris

Ganske sprøtt å seile inn i Paris med egen seilbåt. Midt inne i hjerte av Europa. I byen er det bare en marina og der blir vi sluset opp. Siden marinaforskriftene sier det ikke er lov å tørke klær på dekk ser vi for oss en skikkelig fornem plass men den gang ei. Vi får plass mellom en sliten liten skute der det bor en familie på 3 og vokser små trær i vannlinja og en båt med blinkende julebelysning og en falmet nisse surret til topplanternen. Delphinusen kunne også trenge litt stell etter uker i skitne sluser så det er kanskje derfor vi blir plassert der….