Biltur i Spania og seiltur til Afrika

Alhambra i Granada

Alhambra

Med leiebil satte vi kursen for Granada og de andalusiske sletter. Alhambra – palasset Maurerne bygget ligger i Granada og der ble vi 2 netter. Flott by og et galimatias av et byggeprosjekt dette palasset! Det tok dagen å komme seg rundt på det svære området.

Altea

Berit og Gunnar holder hus ikke langt fra Altea så vi dro på besøk og tilbrakte noen kjekke dager med guidet tur til diverse steder de pleier å besøke. God mat ble det både ute og hjemme, og muligheten til å følge litt med på Magnus som spilte sjakk. Ikke mye TV-tid på oss siste halvåret…

Over «fjorden»

Tilbake i La Linea ble det ytterligere noen dager i havna med utsikt til «The Rock» før vi seilte over stredet til den spanske enklaven Ceuta. 

Klestørking ombord. Tørketrommelen virket ikke.

Turen over tar bare drøye 2 timer, men det er mye trafikk å passe seg for, så litt «slalåm» blir det mellom svære containerskip.  Så var vi i Afrika men likevel Spania. Der var det «black Friday» for alle penga og et sydende liv.

Ceuta

Typisk Marokko!

Eneste besøkende båt i Marina Smir, Marokko.

Med lave forventninger og litt spenning seilte vi de 2 timene det tar fra Ceuta til «Marina Smir.» Litt ymse meldinger om forholdene der etter at de spanske eierne gikk konkurs tidligere i år og staten overtok, og så er det dette med politi og tollere i slike land. Alle bekymringer viste seg grunnløse – på VHF-anrop før ankomst blir vi besvart på plettfri engelsk og innsjekkingen i vår 43. marina gikk like greit som i de foregående 42.

Så var det politi og toll – begge i slitte kontorer i samme bygning. Politimannen «skryter» av at han kan finne datoen for mitt siste besøk (med Live) i Marokko 2010 på PC-en. Når jeg svarer at «ja, vi hadde tenkt oss inn til byen» så mener han at da MÅ vi ha guide – «the Marina Guide». Mer om det seinere.

Resepsjonen

Hr. politi tar meg (for Siri må bli om bord til papirene er ordnet) med til tollerne inn neste dør, men de

er ute og drikker kaffe så jeg kan bare gå å vente i båten.

Tollerne kommer og viser seg å være to koselige «bestefedre» som spør om vi har våpen om bord, og ellers bruker energien på å fylle ut skjemaet. Litt surmuling når jeg sier vi kanskje bare blir en natt, da kan vi ikke få papirene vi trenger, men så kan vi visst det like vel. Muligens i håp om at jeg skulle trekke en «gave» opp av hatten. Ikke så uvanlig her.

De marinaansatte forstå ingenting når jeg forteller om «guide-påbudet», det er jo bare å ta en taxi inn til byen!

The Marina Guide

Jalil – en mann på vår alder – ankommer havnen og tilbyr sine tjenester. Hyggelig mann, vi får telefonnummeret og lover å ringe om vi trenger guide. Eller vi kan snakke med politimannen og be ham ringe for de er venner :-) Joda vi forsto jo det.

Første kveld blir det en rundtur aleine i den nærmeste byen. Taxi inn som prutes til det halve (vi vet den riktige prisen :-), litt mat og så å rusle rundt i gatene som syder av liv. Turen tilbake blir i «samletaxi» som koster 1€ pr person. «Cram in with the locals» som det står i havneguiden.

Komplottet

Jalil - The Marina Guide

Litt erfaring fra Marokko hjelper – da tråkker du i alle fall ikke uti med begge beina. Igjen. Vi bestemmer oss for å bruke neste dag i byen Tetouan 18 km inn i landet. Medina, Unesco-by, lite turister. Slår fra oss å ringe Jalil og rusler bort til en taxi noen hundre meter fra båten. Kjekt når damen på marinaen har gitt deg prisene for da må taxisjåføren raskt gi seg. Marokkanerne er konstant i telefonen – også når de kjører bil – og vi burde kanskje ikke blitt overrasket når en smilende Jalil står og venter på oss der taxien velger å sette oss av. Noen – ja kanskje opptil flere – har snakket sammen!

Vi hadde vurdert guide – det gir veldig mye ekstra – og mannen virket grei. Det fine med at han bare dukker opp er at vi har de beste forhandlingskortene. Vi kunne følt oss lurt og utnyttet men dette er slik det fungerer i Marokko – bare å gjøre det beste ut av det.

Det slitsomme med guider er at de har så mange venner, og disse vennene driver restauranter, selger tepper osv, og der må man innom og hilse på og drikke te og se på varer, og plutselig har man «tippet» pris på et teppe og i realiteten kjøpt det og det var jo ikke planen. Guiden får selvfølgelig sin del.

Så våre betingelser er: «2 timer, avtalt pris uten noen diskusjon etterpå og vi skal IKKE kjøpe noe!». Og vi går ikke på Jalils forslag om at vi foreslår pris først, så han forlanger 200 Dirham (=190,-) men aksepterer umiddelbart vårt tilbud på 100 DH. Så kunne vi altså ha presset det ytterligere men litt må jo mannen ha – han har tross alt jobbet hardt for å få dette oppdraget.

Vi får en 3 timers tur medregnet litt lunsj (som vi selvfølgelig spanderer) og en 10 minutters bønnepause som han må ha i en moske. Innom en Riad (hotell) for å ta bilder av interiøret, og som tilfeldigvis har en flott restaurant, «kanskje vi vil spise her…». Det skal vi ikke. Når han har Siri på tomannshånd blir det snakk om oljer, og det er jo av interesse, så plutselig er vi oppi greia med produktpresentasjon i beste tupperware-selskaps-stil. Friske priser og ikke vet vi hva som er på flaskene, så ingen handel. Jalil tar tegningen og innser nok at han er på grensen i forhold til hva vi avtalte. Han tar oss til (den samme) taxien og er vel fornøyd med 100DH og en lovnad om at vi skal spre hans telefonnummer til andre seilere som kanskje skal samme veien.

Medinaen

Medinaens Rolls Royce

Berberne sitt grønnsaksmarked

Tilbake til Europa

Utsjekk neste morgen går greit. Vi får stemplede papirer med oss som viser at vi har vært utenfor EU. Det kan komme godt med. Så er det bare å sette baugen mot Spania igjen. En halvtime etter avgang blir vi kontaktet på VHF av den marokkanske marinen som lurer på hvor vi skal og hvor vi kommer fra. De er fornøyde med svaret og takker for «samarbeidsviljen».

Så er det bare noen transportetapper opp Solkysten som gjenstår før vi skal parkere Delphinusen og dra hjem til gamlelandet for noen uker.

 

Vi ble adoptert av en flokk delfiner