Hjem

Tungenes fyr

Onsdag 31. juli rundet Delphinusen Tungenes fyr ganske nøyaktig 13 måneder og nesten 6000 sjømil etter avreise. En fantastisk tur er over og hverdagen venter.

Trøblete siste uke

Etter en sløv badedag i Hvide Sande var det klart for Thyborøn som siste stopp i Danmark. På vei ut fra havna viser motoren seg å være i litt dårlig humør. Den rusler og går – heldigvis – men kommer ikke opp i turtall. Ganske sikkert dieseltilførselen, men når vi sjekker virker filter og tilførsel grei. Ingen vind selvfølgelig men vi holder en OK fart på det turtallet den sviver stabilt på.

Kjekke dansker

I Thyborøn får vi et kort besøk av Astrid, Preben og Selma igjen, som er på ferie i Danmark. Fredag kveld gjør vi oss klare for den siste nattseilasen over til Farsund. Diesellukt! Sjekk viser at glasset i bunnen av grovfilteret er knust! Hvordan det er mulig forblir et mysterium, men det må ordnes før vi kan dra. Og typisk nok er det fredag kveld i en litt ferienedstengt dansk by.

Men dansken i nabobåten vet råd. Han har noen «arbeidsfolk» om bord og disse drar til lageret og tryller fram et nytt grovfilter! Snakk om flaks. 2 timer etter planen er vi på vei over til gamlelandet. Siste havkryss og siste nattseilas og forhåpninger om at motorproblemene nå er løst, men den gang ei. Motoren trives fremdeles kun på et beskjedent turtall.

Soloppgang i Skagerak - siste nattseilas

«No ser eg atter slike fjell og dalar»

I en frisk kuling passeres Lindesnes og vi finner oss ei bukt å ankre i i skjærgården utenfor Farsund. Herlig å ligge for anker igjen og herlig med frisk norsk natur. Kanskje er det et nasjonalfølelsen men etter å ha sett litt forskjellig siste året; det er lite som slår vestlandsskjærgården. Flott vær er det også og badetemperaturer. Siri har hatt seg en dukkert og to i 16 grader middelhavsvann men bortsett fra det har vi ikke badet i Middelhavet. Hvem skulle trodd det! Forklaringen er altså en usedvanlig kald vår der sør.

Okka by

Med moderat vind og på platt lens bærer det mot Egersund, og utenfor Siragrunnen får vi oss en overraskelse når et tordenvær tar oss igjen og gjør det litt kaotisk om bord. På få minutter øker vinden drastisk og det må reves i en fart. Da må man opp mot vinden, og med en motor som fusker blir det litt «bale» en stund før situasjonen er under kontroll.

Friskt og vått over Siragrunnen

I Egersund kommer Maud og Magnus om bord og har med ekstra dieselfilter. Siste forsøk er å skifte hovedfilteret selv om det ikke skal skiftes på 150 timer enda ifølge «boka».

«Elias»

En uthavn i «Nordagapet» en kort tur fra Egersund er planen neste dag. En skikkelig nedtur blir det når motoren er verre enn noen gang. Vi får ankret opp og får en fin kveld med grilling og bading men på tross av iherdig feilsøking, lufting av dieselsystemet og konsulterende telefoner må vi krype til korset og be om bistand fra redningsskøyta som ligger i Egersund.

Så neste morgen blir vi slept til verksted på Eigerøy der vi får god hjelp. Vakuumsjekken viser at grovfilteret slipper inn luft – noe som sikkert skjer først når motoren suger en viss mengde diesel. Ja ja. Kjekt å få et svar etter uker med grubling.

Siste etappe

Etter verkstedsoppholdet er det litt seint å krysse Jærens Rev, så det blir en kort tur til Sirevåg. Derfra tar ungdommene toget hjem og neste morgen – etter at Siri har tømt det lokale bakeriet for poteteskaker - legger vi ut på turens siste etappe. Det er lovet frisk vind akten om tvers – fralandsvind til og med så vi slipper bølger – så diskusjonen går på om vi skal starte med ett eller to rev i storseilet.

Feistein fyr passeres over Jærens Rev

Fasiten blir null vind og motor hele veien. Lite å gjøre med det, og utpå ettermiddagen runder vi Tungenes fyr og er i Byfjorden. En liten æresrunde innom Grødem for å hilse på velkomstkomiteen(?) før vi setter kurs mot båtplassen vår på Rennesøy.

En liten men entusiastisk velkomstkomite

Et år uten vekkerklokke

Kjekt å komme hjem til heim og hus, klappe katten, besøke familie og venner og begynne å tenke på alt som skal «reverseres» for å finne igjen vårt «gamle liv».

Det har vært en fantastisk tur! Naturopplevelser, folk vi har møtt, alle stedene vi besøkte, besøk om bord. Og noen utfordringer men de er fort glemt.

9 land har vi besøkt og 90 marinaer er det blitt. 80 netter for anker. Rundt 180 forskjellige steder har Delphinusen tilbrakt natta og tar vi med bilturene har vi utforsket godt over 200 forskjellige steder dette året. Det gir mange inntrykk som må fordøyes…

Men det beste av alt har vært å ha god tid. Ikke alltid men for det meste. Kunne velge å bli noen dager til der vi trivdes. Stå opp når man våkner, lage kaffi, og sitte i cockpiten til noen kommer på at det kanskje er på tide med litt frokost.

Et fint og privilegert liv har det vært…

Ut i havet og nordover

Selma bader ombord

Hetebølge i Paris

35 grader er i meste laget når man bor i båt i innlandet men været er det lite å gjøre med. Astrid, Preben og Selma kom om bord i et varmt Paris og seilte med oss ei uke nedover Seinen. Varmen holdt seg og krevde ekstraordinære tiltak av ymse slag. Om Delphinusen ikke har sett ut litt som et «sigøynerskip» før så var den i alle fall det den uka heten holdt seg. Laken over dekk til beskyttelse og plaskebaseng på dekk gjorde sitt til det.

Astrid kjøler seg ned

Gjennom Paris

Med Notre Dame og Eiffeltårnet som kulisser snirklet vi oss på Seinen gjennom Paris og vestover mot havet. I første omgang var målet Rouen der masta lå og ventet på oss og der det igjen skulle være mannskapsbytte.

Badeliv

Om det er tilrådelig å bade i Seinen valgte vi å ikke sjekke for når gradestokken viser 37 på det meste føles det som et «must»  å kjøle seg ned i vannet. Plaskebasenget på dekk ble riktignok benyttet av andre enn Selma (9) men floden ble for fristende.

På grund

Hete i toppen skulle en marina(?) anløpes men uten karter med dybder i så går det fort galt. Og denne gangen måtte vi trekkes av av en liten kanalbåt. Dypgang 1,80 er det rett og slett ikke lagt opp til.

Rouen

Katedralen i Rouen

Etter bading, soving på dekk og hengekøyer på land og stopp på mange rare steder i »ødemarka» ankom vi storbyen Rouen. Der mønstret «den lille familien fra Hellesøy» av og tok toget tilbake til Paris.

Vi fant masta vår der den skulle være og startet arbeidet med å montere salingshorn og wire og alt av instrumenter som skal sitte i mastetoppen. Og når man har hengt og dinglet 19 meter over havflaten noen ganger og stresset med montering av lanterner, antenner og vindmålere er det en fryd å kunne gjøre dette i ro og mak med begge beina på jorda. Ikke minst var det kjekt å få skiftet trinsehjulet storseilfallet går i. Det sto bom fast og har gjort heising av storseilet til en fysisk prøvelse siste året!

På med masta – i en fart!

Rouen ligger midt mellom Paris og havet men har likevel hele 4 meter tidevannsforskjell! Der båten skulle ligge ved montering var det så som så med dybder og vår mann på verftet ville gjøre det på fallende vannstand for når masta henger der i krana er det bedre at båten går ned enn at den kommer opp imot. 2 timer skulle vi ha på oss fra operasjonen startet til vi måtte komme oss vekk for ikke å stå på grunn.

Vi har aldri satt på en mast før og når den er firt ned i hullet (vi har gjennomgående mast) så passer ingenting! Det skal bare være å hekte på forstag og diverse strekkfisker på wirene, men når det er gjort er ingenting stramt. Hva er galt? Er forstaget satt i feil hull framme? Tiden går. Masta er enda hektet til kranen. Vannet forsvinner. Hva gjør vi? Den ikke veldig empatiske kranførerer melder (riktig nok) at «we have to make a decision!».

Så av med kranen og ut fra grunna bærer det med en mast som ikke er strammet i noen retning. Tilbake i marinaen blir det å studere alle bildene fra demonteringen i St. Louis og etter hvert forstår vi at gummikilene mellom masta og dekket må på plass før det blir orden i sakene. Så ved hjelp av tau og ankervinsjen får vi bøyd masta nok til å få disse kilene på plass og da ser alt mye bedre ut.

Ut mot havet!

Fra Rouen og ut til Le Havre er det ca 10 timers gange og turen må tas i ett for det finnes ingen steder å stoppe. Med 4 meter høyvann i Rouen og 8 ute ved kysten sier deg seg selv at tidevannet er merkbart opp og ned elva. Heldigvis renner det ut i 7-8 timer og opp i 3-4, men til gjengjeld er strømmen sterkere på vei opp.

Ingrid holder stø kurs ned Seinen

Tidlig av gårde, god driv nedover i starten og så bråstopp når tidevannet kommer opp. 3-4kn er det vi holder på det minste. Og sammen med tidevannet opp kommer en stim av store båter som utnytter fordelen med 4-5 «gratis» knop opp elva.

Vi kommer til Honfleur sør for Le Havre og sluses opp til havna i den flotte men turistifiserte byen. Om bord er også Ingrid og John Erik som skal være med fra Rouen og oppover kysten i Frankrike.

 

Sluse opp til Honfleur

Honfleur

Gjensyn med gamle havner

Når det ble kanalene hjem valgte vi også bort en del steder i Portugal og Nordspania som vi gjerne ville sett igjen. Opp lang kysten i Frankrike blir det først Fecamp og Dieppe som er nye steder. I Dieppe mønstrer Ingrid og John Erik av og Nathalie kommer om bord igjen.

Neste stopp er Boulogne-sur-mer og i innseilingen krysser vi vårt egen slepestrek på kartet og har faktisk seilt rundt den Iberisk halvøy.

Neste havn blir Dunkirk – også det en by vi besøkte på vei ned. Der får vi en rigger om bord som sjekker og strammer wirene etter alle kunsten regler. Greit å få det sjekket av fagfolk før det røyner på. Og: Fantastisk å ha Nathalie til hjelp når det skal ringes og ordnes for engelsken blant franskmenn er begredelig!

Nathalie flørter med rigger Sebastian i Dunkirk

Fransk nasjonaldag

Blåskjell og pomes frites i Dunkirk

Atter kanaler og sluser

Endelig skikkelig seiling

Og røyner på gjør det alt neste dag. En lang tur til Vlissingen i Nederland blir det. 10 timer for seil i en frisk bidevind. Herlig å seile skikkelig igjen og betryggende å vite at masta sitter som den skal.

Varslene kommende dager er frisk nordavind så i stedet for å vente i en marina går vi kanalene i Nederland i noen dager. Det går «potle», men vi kommer da ut en dagsseilas lenger nord etter 3 dager. Da har også Nathalie mønstret av og vi er aleine igjen.

Slusing i Nederland går sygt tregt....

Veere heter det her

Nordover, nordover

Vi har ikke direkte dårlig tid men må holde en viss framdrift. De blir to kjenninger – Scheveningen ved Den Haag og Ijmuiden vest av Amsterdam, der vi kom ut fra kanalene for et år siden.

Helgoland

Havsuler på nærthold

Bursdagsfeiring på Helgoland.

Fra Ijmuiden tar vi et jafs på 30 timer til den flotte tyske øya Helgoland. Siri vil klappe havsuler – i alle fall fotografere på 2 meters avstand. Havna er kjåka full og det ligger båter 6-7 i bredden på flytebrygga. Lite fristende å ligge ytterst der med våre 16 tonn så vi får ligge på industrihavna med det det medfører av klatring i leider og lange fortøningsliner med tanke på tidevannet.

På utsiden av oss får en 54 fot «regattamaskin» som skal til England og delta i Fastnet-regattaen. De har søkt havn på grunn av været, dvs det blåser ikke mer enn frisk bris men i de båtene sitter man fullstendig ubeskyttet. Dessuten er alt under dekk vått av en eller annen grunn – de bærer opp proviantkasser halvfulle med vann. Båten veier finslige 4 tonn og gjør 25 knop på lens når den planer!

Regattamaskin men ingen luksus

Danmark og nesten hjemme

I fin medvind forlater vi Helgoland og tar en ny nattseilas. De 111 milene til Hvide Sande tar 20 timer og nå føler vi oss nesten som hjemme. Slutt på Euro og engelsk som «arbeidsspråk».

Varmt og godt i motsetning til sist vi var her og ventet på at vinden skulle gi seg. Nå er det ikke mange etappene igjen før vi kan runde Tungenes fyr og klappe katten….

Middelhavet til Paris

Paris med Notre Dame

5 uker tok det fra vi sluset oss inn på Rhone ved Port St. Louis til vi seilte inn på Seinen og kunne skimte en brannherjet Notre Dame i horisonten. 

Det gikk altså bra – veldig bra – med tanke på alle historiene vi har hørt om seilbåter som sitter fast pga manglende vann i kanalene.

Rhone og Saone

Første del av turen gikk på elver. Vi hadde beregnet opp mot 10 dager motstrøms til Lyon og sett på dette som en transportetappe. Men Rhone viste seg å være en positiv opplevelse med flott natur og fine byer langs bredden.

Haka med Rhone er strøm. I mot. Det samme kan vinden være – det er her Mistralen komme fra. Overraskende bra fart i starten men etter hvert opplevde vi timer med fart på ned mot 3 knop. Ja ned mot 2 i kortere perioder. Frustrerende når joggerne langs bredden tar deg igjen.

Men veldig tilrettelagt med marinaer og brygger er det ikke. Da er det jo greit å ankre. Trenger ikke mye svingrom når 2-3kn strøm holder deg i posisjon.

Ankring på Rhone.

Gratis kaiplass I Lyon. Nesten inntil...

Lyon. Kommentar overflødig...

Slusene

Det er kun 12 sluser opp til Lyon, men de er til gjengjeld store. Den største løfter båtene 23 meter og var en gang Europas største. Lengden er 195 meter og vi møtte mange krusbåter med lengder opp mot dette.

Etter Lyon gir strømmen seg og vi fortsatte nordover på Saone som er langt roligere. 5-6 fine dager oppover med ivrige hobbyfiskere på begge bredder. Tydeligvis populært.

Utrolig at disse får plass i slusene!

Nyttetransport på Rhone.

Fisking og capingliv

Inn i ei grøft

Kjekt med besøk

I Auxonne fikk vi besøk av Sigmund og Anne-Marit og Live. Og så var det farvel til elver og inn i kanalene. Noen har altså – på 1800-tallet – gravd milevis med grøfter på kryss og tvers i Frankrike og satt opp et utrolig antall sluser. På de 10 dagene vi hadde besøk gikk vi igjennom nøyaktig 100 sluser pluss en 4,8km lang tunell på toppen. Og vi seilte bare en liten del av kanalnettverket som finnes.

Kjølig i tunellen. En times tid. 4,8km

Mindre sluser men mange...

Våre venner i VNF.

VNF drifter slusene og de var høyst tilstedeværende langs kanalen. Slusene er automatiske – vi fikk utlevert fjernkontroll ved første sluse – men det hendte vi måtte ringe og få hjelp når en sluseport ikke lystret. Det tok aldri lang tid før en bil var på plass.

I tillegg ble vi oppsøkt stadig vekk med spørsmål om når vi skulle dra, hvor langt vi hadde tenkt oss for dagen og når vi ville starte neste dag. Vi forsto vel aldri helt hva de skulle med denne informasjonen men følte oss godt ivaretatt.

Alene og uten mat

VNF-erne så vi stadig men snaut andre båter. I starten møtte vi èn båt til dagen. Det som også ble en utfordring den første uka på kanal var mangel på fasiliteter på land. Mange små byer men null og niks butikker. Heldigvis hadde vi handlet en del.

Muligheter for dieselfylling finnes heller ikke så det ble noen turer med kanne bakpå sykkelen når det dukket opp en bensinstasjon på land.

Vest for vannskillet

På toppen av Canal entre Champagne et Bourgogne seilte vi gjennom en 4,8km lang tunell før det begynte å gå nedover, og på denne siden var det mer sivilisasjon med butikker og restauranter.

I St. Dizier mønstret gjestene av og tok toget til Paris, mens vi seilte inn i Canal lateral a la Marne og champagne-distriktet. Ay heter byen som fant opp de edle dråper og «alt» i området dreide seg om dette sprudlevannet.

Ay. Champagnens fødeby

Seilas i en salatbolle

Klart vann avslører hva vi seiler i..

Det gror godt i kanalene. Bra for et yrende dyreliv i vann og på land men ingen god ting for oss i båt med dybde på 1.80m. Å komme inn til bredden var tidvis utfordrende men vi fant en teknikk; skrått inn med baugen først til vi sitter fast i mudderet og så vinsje inn akter så langt det går. Uvant i starten å kjøre skuta på grund men etter hvert ble vi fortrolige med å sitte fast i gjørma. Aldri et problem å komme av.

Nesten. Fast i gjørma. Bra med landgang.

«Salaten» derimot kunne være til bry. Ikke bare bremset den farten, den samlet seg tidvis rundt propell og ror men løsnet som regel når vi slo bakk. Verre var det med baugpropellen – der gikk sikringen når vekstene blokkerte propellen.

"Katastrofedag"

2 ganger gikk vi på grund og det var i neste elv, Marne. Deilig å komme i ei elv igjen – medstrøms til og med – men der det renner vann transporteres det også sedimenter. Første gang satt vi solid fast på en sandbanke rett nedfor et lite stryk. Vi var akkurat kommet ut av slusa og fått god fart. Motor og baugpropell hjalp lite. Den som bare hadde hatt mast! Siri måtte ro tau i land og ved hjelp av ankervinsj og denne tauen fikk vi dratt oss av.

Andre gangen – og samme dag - satt vi ikke like godt på og klarte å vri oss av med motor. Da hadde vi tidligere på dagen bakket ut etter et lunsjstopp og kveilet jolletauen solid rundt propell og aksling. Så ble det dykkermaske og bading.

 

Full stopp på en sandbank.

Paris

Ganske sprøtt å seile inn i Paris med egen seilbåt. Midt inne i hjerte av Europa. I byen er det bare en marina og der blir vi sluset opp. Siden marinaforskriftene sier det ikke er lov å tørke klær på dekk ser vi for oss en skikkelig fornem plass men den gang ei. Vi får plass mellom en sliten liten skute der det bor en familie på 3 og vokser små trær i vannlinja og en båt med blinkende julebelysning og en falmet nisse surret til topplanternen. Delphinusen kunne også trenge litt stell etter uker i skitne sluser så det er kanskje derfor vi blir plassert der….